Vurderte å si nei til bispe-jobb

Det varme lyset fra kontorene i Bispegården faller på den urørte snøen utenfor. Inne er dukene og lysene lilla – ventetidens farge. Snart kommer barnet.

Den trebrune gården ligger høyt over Tromsø, som en varde i mørketida som har lagt seg over Nord-Hålogaland – vårt nordligste bispedømme. Gjennom det lette snøværet skimtes broa til fastlandet og Ishavskatedralen.

Bispegården er nyoppusset og satt i stand slik den var da regjeringen Nygaardsvold styrte landet fra et av rommene i mai 1940. I garderoben i kjelleren står Olav Øygard, en lang, slank skikkelse med lite hår, sokker i sandalene og et bredt smil som skaper tre smilerynker på hver side av munnen. Biskopen trekker av seg skjorta og finner fram det han trenger for å komme seg hel hjem.

Hals, refleksvest, jakke, hjelm.

Polarlufta biter i ansiktet når han kommer ut. Han åpner garasjeporten og lemper ut sykkelen. Den står av seg selv i den dype snøen. Det blinker i hvitt lys foran, rødt lys bak.

Det er bare litt over ett år siden beskjeden kom: Han hadde blitt utnevnt til biskop. Alt gikk så fort. I løpet av kort tid hadde han og kona flyttet fra Alta til Tromsø.

Dattera måtte være igjen.

Gubben

Balsfjordvinden heter den nye adressen, oppkalt etter navnet på vinden som kommer sørfra, inn Tromsøysundet og får det til å knirke og slå i de mange, rektangulære husene som ligger strødd på øyas østside.

I et av dem ligger bispeboligen, en hellig, alminnelig fireromsleilighet uten stukkaturer, kandelabere og alt det som en representabel biskop måtte ha før i tiden. I vinduet henger det en adventsstjerne. Mer er på vei.

– Tone, æ finne ikke eska med julepynt?

Biskopen står i gangen og klør seg i hodet. På den svarte t-skjorta er det bilde av Nordlyskatedralen i Alta.

Fra stua feier det inn en vind fra Karasjok.

– Momento, momento, gubben. Æ trur den ligg nedi boden.

LES OGSÅ: Når barnet ditt aldri blir voksent

Han møtte kona Tone Norvang Øygard i MF-koret i Oslo, og begge var selvfølgelig med i Det kristelige Nord-Norge-laget. Hvert møte ble avsluttet med høytidelig allsang av «Barndomsminne» av Elias Blix.

Snart står det en brun pappeske med julepynt på bordet. Nå skal det pyntes til jul.

Snart kommer nemlig Siri.

Hysterisk mor

Siri Øygard er 29 år og den tredje i rekken av fire barn. Da hun ble født på sykehuset i Kirkenes i 1986, skjønte Tone umiddelbart at noe var galt. Jentas ene side var slappere enn den andre, og hun hadde små anfall av kramper.

– Når man har to barn fra før, vet man hvordan et alminnelig barn reagerer, sier Tone.

Hun sa ifra til helsepersonellet. Ingenting skjedde. I journalen ble det oppført «hysterisk mor». Heller ikke ektemannen støttet henne.

– Jeg slo meg nok unødig mye til ro med at fagpersonell ikke så noe. Men da vi kom hjem, skjønte vi begge to at sånn skal det ikke være.

Ekteparet tok kontakt med fastlegen, og Siri ble straks sendt til sykehuset i Tromsø – to uker gammel. Der ble det påvist at hun hadde hatt en hjerneblødning enten like før, under eller like etter fødselen, og at hun hadde utviklet epilepsi. Siri havnet i den store sekken som kalles cerebral parese.

– Det ble et turbulent år, sier Olav.

– Vi var redde for å miste henne. Hun hadde kraftige anfall som var uråd å kontrollere

Tone Øygard

Det oppreiste mennesket

Spørsmålene var mange. Ville hun leve? Bevege føttene? Snakke? Gå? Legene kunne ikke si noe.

– Vi var redde for å miste henne. Hun hadde kraftige anfall som var uråd å kontrollere, sier Tone.

Når Siri har kraftige anfall, blir hele hjernen koblet ut. Først blir hun stiv som en stokk og slutter å puste. Står hun, faller hun i gulvet med et brak. Så begynner beina å sprelle. Nettene er ikke noe unntak. Nesten hver natt våkner hun av epileptiske anfall. Noen ganger flere ganger.

– Og da våknet vi også, for vi måtte jo se hvordan det gikk. Vi hadde babycall i alle år, og fikk etter hvert kamera også. Da kunne vi se på skjermen om det var noe vi skulle gjøre, sier Olav.

Det tok tre år før Siri lærte å gå.

– Det betydde mye. For meg, for oss... Det er noe med det oppreiste mennesket. Hun blir mer selvgående, bokstavelig talt, sier Olav.

– Og har begge armene fri til å gjøre ugagn, skyter Tone inn.

Campingferie

Familien flyttet etter hvert til Alta. Og etter 18 år med nattevåk, flyttet Siri inn i en vernet bolig. Det hadde de avtalt med søsknene hennes. Datoen for utflyttingen nærmet seg, og Tone fikk dårlig samvittighet. Det satt langt inne å gi slipp på Siri.

Til slutt ga hun klar beskjed til de andre barna sine: «Dokk får slå mæ med nokka hardt i haue så æ ikke begynner å tulle nu.»

Mens hun forteller, setter Tone seg plutselig opp, snur seg mot mannen sin og berører ham lett på armen.

– Olav, husker du i Alta ­første gang ho Siri var på avlastning? Du sto på kjøkkenet, med ­kanna til kaffetrakteren i hånda, og ­fylte i vann. Så sto du der ved benken og skulle til å tømme det opp i kolben. Og så sa du: Lure på ka de som ikke har en Siri i livet gjør hele dagen?

Olav nikker.

– Ja, det var en følelse av en veldig frihet, et hav av tid. Siri har alltid vært førsteprioritet. Alt vi har gjort, har vært på hennes premisser.

Familien kjøpte campingvogn for at Siri skulle kunne sovne på samme sted hver natt når de var på ferie. I hverdagen kjørte de barna sine til karate, fiolinøving, dans og korps, men kunne ikke være med inn. Det var like vanskelig hver gang lappen om dugnad havnet i postkassa.

– Vi har nok vært mindre til stede enn både ungene og vi selv skulle ønsket, sier Tone.

Hver gang familien fikk avlastning, var det tid for at søsknene til Siri skulle komme i første rekke. Familien dro på skiturer og i akebakken – alt det de ikke kunne gjøre ellers.

– Her nord er ikke hjemmedåp noe ekstremt. I sør skal det være ganske dramatisk før man gjør det

Olav Øygard

Døpt i multeskåla

I dag er Siri sterkt psykisk utviklingshemmet. Hun kan ikke snakke, men har en del lyder som de som kjenner henne godt kjenner igjen. På de fleste områder ligger hun på nivået til en ett- eller toåring.

– Det betyr ikke at hun er barnslig, men sier noe om hva hun får til i hverdagen, sier Olav.

Avstanden gjorde at hun ikke kunne være med under intervjuet. Olav og Tone ønsket heller ikke at hun skulle det. Men de snakker gjerne om datteren, og historiene sitter løst. Som for eksempel den om at hun er døpt i multeskåla til tidligere biskop Per Oskar Kjølaas, som også er gudfaren hennes.

[ Du fant dagens adventsstjerne. Trykk på den for å delta i konkurransen! ]

– Det var en ordentlig fin glasskål som han pleide å servere multer i, sier Tone.

– Her nord er ikke hjemmedåp noe ekstremt. I sør skal det være ganske dramatisk før man gjør det, men her er det vanlig med hjemmedåp. Det henger vel sammen med lange avstander, sier Olav.

– I samiske miljøer er det helt vanlig, og så er det mye triveligere, sier Tone, som har samisk bakgrunn.

LES OGSÅ: Kona gjorde biskopen samisk

Vurderte å si nei

Utenfor vinduet ligger en båthavn. På to av seilskutene har eierne festet juletrelys i masta. Det er fortsatt en uke til julaften.

Lille julaften setter Olav seg på flyet til Alta for å hente dattera. Det er første gang hun skal feire med dem i Tromsø. Tone er spent på hvordan hun vil reagere.

De regner med at Siri skal prøve ut alle lysbryterne og riste litt i juletreet når du hun kommer inn i leiligheten.

I fjor feiret de sin første jul uten Siri. Olav ble tidligere den høsten utnevnt til biskop, og måtte i hui og hast flytte til Tromsø – bort fra dattera.

– Det var den største ufordringen da jeg ble spurt om å bli nominert til biskop. Vi er jo så vant til å treffe henne ofte. Nå går det jo ukevis mellom hver gang.

– Var Siri den første du tenkte på da du ble 
spurt?

– Ja, og det beste argumentet for å si nei. Vi visste at det innebar at vi måtte flytte fra henne. Det var aldri aktuelt å ta henne med, for hun har det så bra i Alta. Alt er tilrettelagt og mange i lokalmiljøet kjenner henne og kommer og hilser på når hun er i kirka.

– Troa mi er en barnlig tro, som handler mer om å stole på og høre til hos Gud enn å mene de riktige tingene.

Olav Øygard

Lite ringere enn Gud

Å gå i kirka hver søndag er et fast punkt i Siris liv. Alta menighet har satset tungt på å inkludere psykisk utviklingshemmede i gudstjenesten.

– Vi er vel ikke helt uskyldige i det, sier Olav med et smil.

Når han som biskop er på visitas i de ulike menighetene, ser han alltid etter om det er noen psykisk utviklingshemmede på gudstjenestene. Hvis det ikke er noen, spør han hva menigheten gjør for å inkludere dem.

– Troa mi er en barnlig tro, som handler mer om å stole på og høre til hos Gud enn å mene de riktige tingene. Jeg tror Siri har lært meg en del om å omfattes av Guds kjærlighet, sier Olav.

– Har det også endret hvordan du preker?

– Jeg håper det. Hvis kristentroa er sånn at ikke det lille barnet eller mennesket med psykisk utviklingshemming ikke kan tro, hva er det da for noe? Når det står i Salme 8 at «du gjorde ham lite ringere enn Gud», så gjelder det alle mennesker – om du tar en doktorgrad eller ikke har lært å snakke.

Klemte skjermen

I morgen skal Olav Øygard holde TV-preken fra domkirka i Tromsø.

– Tør du ta henne med?

Han spør kona.

– Nei, sier hun raskt og ler.

– Hun kan sabotere hele greia. Plutselig begynner hun å rope «ai, ai» og gi andre tilsvar til pappaen sin som står der oppe. Det er ikke sikkert vi vil ha den type oppmerksomhet på TV, sier Tone og begynner å fortelle om den gangen Siri hørte stemmen til gudfar Per Oskar Kjølaas fra fjernsynet.

– Hun lå under et pledd, men spratt opp med det samme hun hørte stemmen, og kikket seg rundt uten å se gudfar. Hun har topp hørsel, men redusert syn. Etter hvert oppdaget hun at han var på TV-en, så hun gikk bort og la kinnet mot skjermen, slik at gudfar skulle få en klem.

Gått i pluss

Det begynner å minke i den brune pappeska med julepynt i leiligheten i Balsfjordvinden. En julekule er kommet opp i vinduet som vender ut mot sundet.

Når dette leses er gutten i krybba kommet, og – hvis Widerøe og Vårherre vil – har også jenta fra Alta landet i Tromsø. Hun har skjøvet på stolene og testet ut julekulene i vinduet henger ordentlig fast. Kanskje sitter hun akkurat nå og forsyner seg stort av moras kålrabistappe?

Og i natt skal hun sove hjemme hos foreldrene, for første gang på lenge.

– Det har vært slitsomt og krevende, men slik er det jo å få barn. Selv om Siri krever mye, er vi glad i henne uansett. Hun har gitt oss mye, sier Tone.

Biskop Olav nikker.

– Jeg opplever at jeg som menneske har gått i pluss ved å være far til Siri.